Nå i helgen kom eeeeendelig solen til Bergen, og det var endelig på tide å tørke støv av både sykkelen og sykkelferdighetene. 

Amund, Hallvard og jeg la av gårde retning  Os, med frekke rasersykler og godt humør. Første prøvelse var Valleheiane, et ørlite fjellmassiv rett utenfor Nesttun. Etter mye lave gir, stive bein og klaging, kom vi til toppen, og kunne la beine få hvile ned bakkene mot Kalandsvannet i vakker Vestlandsnatur.  Resten av turen var ganske begivenhetsløs, men på toppen av Valleheiene på veien hjem kom plutselig det umiskjennelige psssh-et som bare kan komme av et flatt bakhjul. Så istedenfor å suse ned som oksen fra Grimstad, endte jeg med en 4 km gåtur, før bybanen reddet dagen. 

Takk gud for at det aldri er kontroller på søndager; aldri mer sykkeltur uten ekstra slange.

Sånn så jeg ut før jeg punkterte

...og sånn så jeg ut etterpå